Blogg BlueTrans Svolvær, 28.03.2019

Av: Sigrid Engen, Norsk Institutt for Naturforskning

Lofotnaturen har fått stor nasjonal og internasjonal oppmerksomhet i de senere år. Øygruppen har til og med fått status som en av verdens vakreste. Positiv oppmerksomhet utenfra skaper stolthet blant innbyggere og andre med tilknytning til stedet. Dette sier folk vi har møtt langs kysten på vår to uker lange reise som nå nærmer seg slutten. Vi har kommet til Svolvær i Lofoten, som er vårt siste stopp på turen.  

Lofoten har ikke alltid vært sett på som særlig vakkert. Tvert imot. Lofotfjellene var stygge og skremmende den gang folk var helt avhengige av å leve av naturen. Her var det værhardt og lite dyrkbar jord. Å være fisker var farlig og det var ikke noen selvfølge at de som dro ut på havet kom hjem igjen. I dag har opplevelsen endret seg fullstendig. Lofoten er nå ett eldorado for lokale innbyggere, tilflyttere og tilreisende som ønsker spektakulære naturopplevelser, muligheter for å dyrke et variert friluftsliv og å oppleve kystkultur.

Lofotværinger har lang erfaring med å være vertskap for folk fra fjern og nær. Under det årlige og tradisjonsrike Lofotfisket etter skrei kunne det komme opptil 30 000 tilreisende fiskere, i tillegg til tusenvis av fiskekjøpere, løsarbeidere, kokker og andre. Denne erfaringen kommer godt med i disse dager. Det er nemlig VM i Skreifiske og Svolvær er fullbooket.

Vi besøker Henningsvær for å oppleve dette ikoniske fiskeværet midt i den travleste tida i kystfiskeriene. På netthinna har vi bilder vi har sett fra havna her i «gamle dager», da det var mulig å gå tørrskodd fra den ene til den andre siden på grunn av alle båtene som lå tett i tett. Henningsvær havn anno 2019 ser ganske annerledes ut. Her ligger det fiskebåter, men på langt nær så mange som før. Dette er en følge av at effektiviseringen i fiskeriene har ført til en kraftig reduksjon i både antall fiskere, fiskefartøy og fiskemottak. Selv om fiskeriene er mindre synlige for folk flest er det ikke noe å si på statusen til og viktigheten av villfisknæringen for sjømatnasjonen Norge. Norges Råfisklag melder for eksempel om tidenes største omsetning av fisk i uken før vi kommer til Lofoten.

Selv om folkelivet i fiskerihavna ikke kan sammenlignes med hvordan det var «før i tiden», fant vi likevel et yrende folkeliv i Henningsvær. Kaféen Lysstøperiet var nemlig full av solbrune utenlandske kafégjester ikledt topp moderne turutstyr. Den internasjonale oppmerksomheten nevnt innledningsvis har ført til at turismen i Lofoten har eksplodert og turismen, som i begynnelsen var sesongpreget, har nå blitt helårlig – et gode for lokale turistoperatører og forretningsliv.

Høye besøkstall skaper også nye utfordringer. Når vi har diskutert bærekraftig turisme andre steder langs kysten hører vi at enkelte ikke ønsker at deres kystsamfunn skal «bli som Lofoten». Da refererer de til masseturismen. Dette var et sentralt tema på vårt møte med lokale aktører fra reiseliv, friluftsliv, utdanning, forskning, kommune, oppdrett, naturvern, fiskeri og havnevesen i Svolvær. Vi skjønner fort at lokale holdninger til turismen generelt er gode i Lofoten, og at det er negative enkeltopplevelser som skaper trøbbel.

Vi må tørre å ta spenstige valg!

For å ta vare på lokal kultur og Lofotnatur må vi tørre å ta spenstige valg, ble det poengtert på torsdagens møte. Til Lofoten ønsker vi turister som er interesserte, kunnskapsrike, forstår kulturen og hvordan man bør oppføre seg. For å ta vare på naturgrunnlaget, unngå konflikter med lokalbefolkningen og hindre farlige situasjoner i fjellet, til havs og langs veiene må turistene bli informert om allemannsplikten og ikke bare allemannsretten. Vi må bygge infrastruktur og legge til rette for friluftsliv i folks nærområder, samtidig som vi bevarer «urørte» områder og tilgang til kystsonen. Vi må utdanne og benytte lokale guider med høy kompetanse, og gjøre det enklere og mindre kostbart for reiselivsaktører som ønsker å utvikle nisjenæringer som økoturisme. Vi må samarbeide i større grad i stedet for å se på hverandre som konkurrenter, og vi trenger ordførere som sier ja til lokale produkter og lokale initiativ og nei til masseproduserte varer og tjenester. Vi kan skape bærekraft ved å ta utgangspunkt i folks stolthet til Lofoten, fordi ingen ønsker å forringe det de er stolte av og har tilhørighet til.

Det er allerede mange initiativer på gang i Lofoten for å bedre styringen av turismen, og det blir spennende å se resultatene av disse fremover. Blant annet jobber kommunene i Lofoten sammen med reiselivet og forskere for å bli sertifisert Bærekraftig Turistdestinasjon.

Da gjenstår det bare for oss i Kystbarometeret å takke alle de som har vært med og gitt innspill til prosjektet – lokalbefolkning, organisasjoner, kommuner og næringsliv langs kysten av Nord-Norge! Deres innspill er helt uvurderlige når vi nå skal lage et lokalt forankret barometer på bærekraftig kystutvikling i nordnorske kystkommuner.

---

Entreprenører i den blå åkeren

Blogg BlueTrans Skjervøy, 25.03.2019

Av: Per Fauchald, Norsk institutt for naturforskning

Utenfor det moderne lakseslakteriet i Skjervøy står et titalls trailere klare til å laste laks og starte den strabasiøse ferden sørover. Mange av dem skal opp Skibotndalen, suse gjennom endeløse skogkledde strekninger i Finland, før de når fram til flyplassen i Helsinki hvor laksen losses og transporteres med store transportfly til Japan. Det tar mindre enn 2 døgn fra laksen svømte rundt i ventemerden i Skjervøy havn til den er blitt eksklusiv sushi på det japanske markedet.

Skjervøy er en liten øykommune i Nord Troms med mindre enn 3000 innbyggere. Hvert år eksporterer dette lille samfunnet laks til en verdi av rundt 5 milliarder kroner. Det tilsvarer 1 million laksemåltider hver eneste dag, året rundt. Det er på sett og vis vanskelig å fatte hvilket industrieventyr dette representerer.

Er det dette vi skal leve av i Norge i framtiden?

Skjervøy er slett ikke fremmed for industrieventyr. På kommunehuset forteller ordføreren om rekeindustrien som blomstret i Skjervøy fra tidlig på 1970 tallet og fram til årtusenskiftet. Da man oppdaget de rike rekefeltene i Barentshavet, helt nord til Svalbard, grep fiskerne som hadde drevet reketråling med små båter i fjordene, muligheten til et rikt fiske med fangster gjennom hele året. En rekefabrikk ble bygd på havna i Skjervøy.  Den ga mange arbeidsplasser, og inntektene fra industrien var lenge svært gode. Økt konkurranse fra Canada og Grønland ga lavere priser, og kombinert med fallende bestand og strengere reguleringer måtte fabrikken stenge i 2006.

I 2007 startet Lerøy opp lakseslakteri i lokalene til den nedlagte rekefabrikken – lakseeventyret vokste så å si opp i ruinene av det forrige industrieventyret. I dag sysselsetter slakteriet 255 arbeidere fra mange nasjoner. Industrien er helt avhengig av arbeidsinnvandring, og andel innvandrere i Skjervøy har på 10 år økt fra 5% til 15% av befolkningen.  Folk kommer fra Romania, Syria, Somalia, Latvia, Thailand, Filipinene og Polen. De lærer seg norsk, etablerer seg med familie bolig og jobb, og bidrar i det lille samfunnet, forteller ordføreren. Vi er helt avhengig av innvandring for å opprettholde befolkningen på Skjervøy, forklarer han. Ingen vi snakker med på Skjervøy er negative til innvandring, snarere tvert imot. Når vi fisker etter problemer i møtet med organisasjoner og næringsliv på kvelden får vi høre at -ja, integrering er en viktig og spennende utfordring, og -det er ikke helt sikkert vi hadde vært like positive hvis det var stor arbeidsløshet her.

Vi besøker Lerøy sitt visningsanlegg for havbruk som ligger vegg-i-vegg med den videregående skolen. Oppdrettsnæringa er blitt en moden og profesjonell næring, og det jobbes intenst med viktige bærekraftsproblemer som fiskevelferd, lakselus, sykdom, antibiotikabruk, rømminger og  fôrforbruk. Uten suksess på disse områdene hadde næringen gått en dyster framtid i møte. Lerøy er en klassisk hjørnesteinsbedrift, industrien er den viktigste arbeidsgiveren, gir store skatteinntekter til kommunen, og er tett integrert med de fleste sider av samfunnet. Alt annet, fra turistfiske, sjarkfiske til hvalsafari blir smått i sammenligning. På en måte er det slik mange kystsamfunn har vært organisert opp gjennom historien, tenker jeg. Før var det væreiere og senere fiskeindustri, nå er det oppdrettsselskapene som styrer.

Vil oppdrettsnæringen være like viktig i 2050?

I Skjervøy ble oppdrettsindustrien bygd opp på ti år, hva skjer hvis den legges ned eller flyttes? Tanken er nesten uhørt, ingen har egentlig tro på at oppgangstidene kan ta slutt.

Hva med selve grunnideen, er den bærekraftig?

Vi henter soya fra Brasil, raps fra Canada og ansjos fra Peru. Så putter vi det i laks som sendes med fly til Japan. -65 kroner kiloen. Det hjelper neppe på sult eller matproduksjonen i verden, sier noen.  Allikevel er denne kjøttproduksjonen mye mer bærekraftig enn produksjonen av storfe og gris. For hver kilo protein vi putter i laks får vi 300 gram protein ut. Tilsvarende tall for kylling er 200 gram, for svin får vi 170 gram. Men én gang vil fortrinnene ta slutt; i en globalisert verden vil noen finne andre og mer bærekraftige måter å produsere protein på. -Det eneste som kan hjelpe oss på sikt er innovasjon, vi må bli enda bedre, sier de på møtet på kvelden. Vi må finne nye måter å produsere fôr på, vi kan dyrke alger lokalt, så må vi utvikle nye oppdrettsarter, og finne nye måter å utnytte avfall og restråstoff på. Jeg tviler ikke på at entreprenørene på Skjervøy vil få det til!

---

Hva betyr mest for folk som bor på en øy ute i havet?

Blogg BlueTrans Vega, 19.03.2019

Av: Hartvig Christie, Norsk Institutt for Vannforskning og Ann E. Lennert

Viktige spørsmål knyttet til bosetting, utvikling av samfunn og kultur, og fornuftig bruk av de naturgitte forhold ble belyst fra ulike representanter fra kommune, natur og kultur forvaltning, og næring da «Kystbarometeret» besøkte Vega. Vega kommune består av hovedøya Vega og over seks tusen mindre øyer der flere har vært bebodd av «fiskerbønder» i tidligere tider. I dag bor alle de litt over tusen innbyggerne på hovedøya på grunn av infrastruktur, og viktig næring er landbruk. Men på en øy er mye knyttet til havet.

Vega har en spesiell ren og vakker natur og andre naturgitte forhold som kan utnyttes i en positiv utvikling.

En viktig forutsetning for vedlikehold og utvikling av et samfunn på en øy ute i havet i vår tid er identitet og god kommunikasjon til fastlandet og omverdenen. Identiteten og stoltheten ved å være «Vegværing» har fått et løft ved at Vegaøyene fikk verdensarv-status i 2004. Dette har ført til at Vega har blitt bedre kjent, fått en økning av turisme, og nye aktiviteter knyttet til Verdensarvsenteret og kulturen med egg og dunvær. Det er klart viktig å få til en fornuftig utvikling av turistnæringen og Vegværingene vil ikke at turismen skal gå på bekostning av natur og deres lokale kultur, men mer inkluderes i Vega-samfunnet. Vega kan tilby et stort mangfoldet i opplevelser, fra fjellturer til havfiske, fra kajakk til jakt og fiske inne på øya.

I sjøen er fiske etter særlig torsk og krabbe fortsatt en næring, men det mangler rekruttering til kystfisket. Infrastruktur knyttet til oppdrett, fiskemottak og fiskeforedling synes viktig å opprettholdes, samt at undervisning og kunnskap til dagens ungdom må øke for å få flere til å komme ut i slike yrker. Kunnskap og tilrettelegging for utnyttelse av andre ressurser kan være en vei til økt aktivitet.

Hemmer restriksjonene innovativ tankegang og utvikling av nye hav-næringer?

Det ble gitt uttrykk for at det var for mange restriksjoner i veien for å utnytte flere av ressursene i sjøen, kanskje myndighetene i stedet for restriksjoner burde aktivt tilrettelegge for utvikling av nye hav-næringer for å støtte opp om slike kystsamfunn. Det synes også som om det var noe uavklarte løsninger i interessekonflikter mellom utvikling av ressursutnyttelse og verdensarv/vern.

Men mange piler peker i riktig retning for Vega, og tareskog og havets ressurser er på vei tilbake.

---

Plattformen mot verden har endret seg

Blogg BlueTrans Skjervøy, 17.03.2019

Av: Ann Eileen Lennert, Norges Arktiske Universitet

Lukten av fisk og tare, saltvand som størkner på vårt kinn, vinden som blåser eller stilheten ved havblikk, bølger som herjer og skvulper eller måsen som skriker, bringer minner, stolthet, ro og glede. Vi er knyttet til havet og dette havet har skapt kultur, samfunn og stedstilhørighet.

Vi er kommet til Skjervøy og gjennom vår reise langst kysten kommer vi ofter inn på det med kultur, stedstilhørighet og et samfunn i forandring. Men hvorfor er stedstilhørighet viktig? Hva er det som gjør det vanskelig å oprettholde denne tilhørighet? Og hvordan kan denne overhovedet kobles til bærekraft?

Stedstilhørighet er en unik samling av kvaliteter og egenskaper – visuelle, kulturelle, sosiale og miljømessige – som gir mening til et sted og skaper rammene for et samfunns identitet. En identitet der også legger til økonomisk og sosial verdi.

Kystkulturen er viktig. Det er folks identitet og stolthet av å være herfra. Vi kan bevare denne gjennom den tradisjonelle fiske- kystfiske. Men for dette trenger man kvoter og et sted å levere fangsten

Vardø

Likevel er det vanskelig for forvaltere, beslutningstakere, stakeholdere, forsknings- og bærekrafts vitenskaper, å forstå dynamikken i hvor viktig menneskes tilhørighet til kysten og havet, kultur, historie, samfunns verdi, ønsker til fremtida og dens reelle økonomiske verdi.

Ungdommen har mistet den tradisjonelle kunnskapen -de kan ikke engang lave fiskekaker

Vardø

Det gjør heller ikke tingene lettere når verden er i konstant forandring. Globalisering påvirker også kystsamfunnene gjennom utdanning, internett, sosiale medier, kulturell og økonomisk differensiering, og ved bruk av ny teknologi som påvirker både bruk av havet og dets ressurser, samt samfunnsforhold og oppfatninger av de omgivelsene man lever i og av.

Plattformen mot verden har endret seg. Før var det ved kaien hvor skipet kom inn -nu er det gjennom mobilen og internett

Skjervøy

Innbyggene i de mange kystsamfunn lever en mer urban livsstil, der tradisjonelle livsstil og kulturelle normer er i konflikt med de nye sosiale rammer som kommer på grunn av globaliseringen. Der er utfordringer i verdier, normer og ressursforvaltning viktige for hvordan vi definerer økosystemtjenester og deres forhold.

Ungdommen er vekk fra lokalsamfunnet fordi vi foreldre rådde dem ikke å bli fiskere

Skjervøy

Men hvordan kan man bevare eller skape en ny stedstilhørighet og kultur, der på en bærekraftig måte kan tilpasse seg både fremtiden og forandring, og hvordan tilpasser man de andre indikatorer som lokale fiskerier, matproduksjon, rent hav, turisme, biodiversitet således at vi får en sund stedstilhørighets indeks? Dette krever forståelse av kunnskap, både forskning og lokalkunnskapen. Det krever dialog samt en forståelse av hinannen, om man er fisker, næringa, forsker, politiker, kommune, eller bare bor der.

For os er den lokale tilhørighet viktig. Det er viktig at ungdommen har stedstilhørighet til byen, derfor prøver vi å skape gode minner, opplevelser og muligheter gjennom naturen, fritidsaktiviteter og utdanning. Vi ønsker å skape en stolthet av å være fra Skjervøy

Skjervøy

Det er ingen hemmelighet at diskurser, oppfatninger og utfall er mange når det gjelder bærekraft, muligheter, økonomi og sysselsetning samt samfunnsstruktur og kultur. Endringer som ses i fremtiden er ikke bare forårsaket av klimaendringer, men gjennom menneskeskapte forstyrrelser, politikk, økonomi og global etterspørsel etter given ressurser – alt dette flettet sammen i interaksjoner og påvirkninger av ikke minst havets helse, men også den kystkultur som ligger så dypt i dem der har levet hele livet ved havet.

En kultur og samfunn hvis stedstilhørighet er knyttet  til kysten og havet, og forbundet med minner, identitet, unik kunnskap og innovativ tankegang. En kultur og samfunn der kanskje kan skape løsningsmodeller og bærekraftig utvikling både i forhold til indikatorer men også samfunn.

Det er viktig å mikse kompetanser å kunnskap; Utdanning, det tradisjonelle fiske og næringa

Skjervøy

Derfor er de menneskelige dimensjoner også viktige for å diskutere og identifisere gode mål på bærekraft av kysten, havet og dets ressurser. Det er også derfor det er viktig med dem der deler deres kunnskap, holdninger og erfaringer slik at vi kan bygge et mest mulig relevant Kystbarometer for fremtida.

---

Bærekrafts-dilemmaer

Blogg BlueTrans Hammerfest, 14.03.2019

Av: Per Fauchald, Norsk institutt for naturforskning

Prosjektet BlueTrans er finansiert av MARINFORSK i Forskningsrådet. Prosjektet setter sammen statistikk til et kystbarometer som måler 9 bærekraftsmål i 81 kystkommuner i Nord-Norge. For å få lokale innspill og perspektiver til barometeret, besøker vi 6 kommuner i Nord-Norge. I dag er vi i Hammerfest.

Når man kommer inn til Hammerfest med Hurtigruta, ligger Melkøya med LNG anlegget på babord side, og ute i fjorden ligger de røde gasstankskipene som skal frakte naturgassen fra Snøhvit ut på verdensmarkedet på rekke og rad. I strålende solskinn og en isende vind forteller guiden på Hurtigruta begeistret om dette ingeniørkunststykket.

Fra brønnene i Barentshavet strømmer ubehandlet gass og lettolje gjennom en 140 km lang rørledning til Melkøya. Naturgass blir skilt ut og kjølt ned til -163C, og den iskalde flytende gassen blir lagret i store tanker før den blir skipet ut til markedet. Lettolje, vann og CO₂ blir også skilt ut fra gasstrømmen. Vann blir renset og sendt ut igjen, lettoljen blir tatt vare på, mens CO₂ blir pumpet tilbake til havbunnen. For å kjøle ned gassen trengs store mengder energi. Energien får man fra et eget energianlegg drevet av nettopp gass, og dette anlegget sender alene ut ca. 1 million tonn CO₂ i året. Dette tilsvarer rundt 2% av Norges samlede CO₂ utslipp. Samtidig som utslippene er store, er det også store inntekter fra gassalget: I løpet av 10 år har anlegget eksportert gass for 100 milliarder kroner.

Hammerfest er en moderne og trivelig by, og det er lite som minner om de slitne murbyggene som ble reist i all hast etter krigen. Fiskeindustrien har vært en bærebjelke for samfunnet. Industrien vokste raskt på 1960-tallet, og Findus-anlegget som tok imot fisk fra trålere i Barentshavet, hadde på det meste mer enn 1200 ansatte. Senere ble anlegget og trålerrettigheter solgt og skilt fra hverandre, leveransene stoppet opp, og i dag er det kun rundt 80 ansatte igjen i Norway Seafood sitt anlegg på Forsøl. Den gamle Findus-fabrikken er revet, og på den gamle tomta har det reist seg et gnistrende kulturhus.

Vi hadde møte med kommuneadministrasjonen. Hva kan de fortelle oss om bærekraftsutfordringer i Hammerfest, og hvordan kan bærekraftsindikatorer fra Kystbarometeret være nyttig i kommunal planlegging? Plan- og bygningssjefen forteller at LNG anlegget gir rundt 600 arbeidsplasser, og at skatteinntektene fra petroleumsindustrien er på rundt 200 millioner i året. Paradokset er at inntektene fra en industri som er nært knyttet til global oppvarming, har gitt rom for å investere i lokal bærekraft. Det handler om skole og barnehager, kultur og friluftsliv, naturvern og verneområder. Vi har altså et dilemma mellom lokal og global bærekraft. «Er dere ikke redde for at inntektene fra gassindustrien plutselig skal ta slutt?» spør vi. Nei, så lenge vi investerer pengene i å skape et bærekraftig lokalsamfunn hvor folk trives, vil vi være mer motstandsdyktige for de endringene og utfordringene som kommer, forklarer plan- og bygningssjefen. Ikke alle småsamfunn i Arktis, hvor gruveselskaper og oljeselskaper etablerer seg, kan vise til samme suksesshistorie. Det handler om å ha tilstrekkelig lokal kapasitet og ta aktivt del i styringen av utviklingen, mener han.

Senere hadde vi møte med representanter fra naturvern, friluftsliv, jakt og fiske, oppdrettsnæringen, oljeindustrien og Kystverket. Det ble en livlig diskusjon om bærekraftig utvikling og alle dilemmaene som er knyttet til de ulike bærekraftsmålene. Slett ikke alle var enige i at petroleumsindustrien er en ubetinget velsignelse, spesielt ikke med tanke på utslippene av klimagasser. Flere var dypt bekymret for forurensing og plastavfall, utslipp av gruveavfall i Repparfjord, at mange marine arter er truet. De var bekymret for kokfiskplasser, lever, måsegg og for opprettholdelse av en levende kystkultur der unge deltar aktivt. De mente at fisk må landes og bearbeides lokalt, at lokalt eierskap er viktig. Forskning og innovasjon ble trukket fram som viktig for å løse bærekraftsutfordringer, både for å sikre bærekraftig bruk av marine ressurser, men også for å finne nye måter å benytte seg av havets ressurser for å dekke verdens voksende matbehov.

Takk til dere alle for at dere ville dele deres erfaring og kunnskap med oss, slik at vi kan bygge et mest mulig relevant Kystbarometer! Nå går turen til Skjervøy.

---

Alt begynner i øst

Blogg BlueTrans Vardø, 12.03.2019

Av: Erik Olsen, Havforskningsinstituttet

PC’en min slo automatisk om til Moskvatid da vi landet, for med sine beliggenhet på 31 grader øst ligger Vardø  lengere øst enn St. Petersburg, og er Norges østligste bebodde punkt (Hornøya, rett øst for Vardø er Norges østligste punkt, men der bor det bare fugler). Fra Vardø ser jeg rett ut i det åpne Barentshavet med dets krevende arktiske klima, men også isfrie hav som har gitt mulighet til å drive fiske og sjøtransport hele året. Kombinasjonen av fisk og Pomorhandel la grunnlaget for Vardø, og fiske er den dag i dag en bærebjelke i lokalsamfunnet.

Barentshavet vil bli sterkt rammet av klimaendringer frem til 2100, og det er et av de havområdene som vil oppleve størst oppvarming, som igjen vil føre til store endringer i økosystemet, fiskebestandene og hvor og hvordan man kan utøve fiske. Samtidig åpner dette muligheter for økt sjøtransport, som sammen med økt turisme, oljevirksomhet og annen bruk av hav og kystområdene radikalt vil endre hvordan vi mennesker utnytter økosystemene i nord.

For bedre å kunne forstå og forvalte disse endringene må vi drive helhetlig økosystembasert forvaltning, hvilket betyr å vurdere flere påvirkninger, prosesser og menneskelige aktiviteter samtidig. Å kunne vurdere den totale tilstanden til havet og kysten er da en ambisiøs men nødvendig oppgave, og da trenger vi verktøy og metoder som gjør at man kan foreta helhetlige vurderinger om hva som er bærekraftig kystutvikling  « Helsetilstanden til havet og kysten ved Vardø».

I Kystbarometeret ønsker vi å gi et mål på bærekraft og tilstanden i hver kystkommune i Nordland, Troms og Finnmark. Hva som vurderes som bærekraft og god tilstand for havet er ikke noe vi forskere kan vurdere alene. Dette angår alle som lever og tar i bruk kysten. Derfor besøker nå forskere fra Kystbarometeret fem kommuner i Finnmark, Troms og Nordland for å møte lokalbefolkningen for å få deres innspill på hva som i deres øyne er bærekraft og god tilstand for våre kyst og havområder.

Det var derfor naturlig å starte lengst øst i Norge. Vi hadde det første møtet i Vardø, der lokale fiskere, reiselivsentreprenører og andre fra lokalbefolkningen fikk dele sitt syn på de ti delmålene vi mener best beskriver bærekraft og tilstand langs kysten. Vi møtte lokale med stor kunnskap om deres havområder, og ikke minst engasjement og klare meninger om hva som betyr mye for at tilstanden i deres kyst og hav skal være best mulig.

Vi fortsetter nå ferden vestover mot Hammerfest som er neste stopp for Kystbarometeret. Vi ser frem til å møte flere engasjerte Finnmarkinger som kan hjelpe oss å definere hva som betyr mest når vi skal forvalte Nord-Norges unike kyst og havområder.