KYST BLOGG: Entreprenører i den blå åkeren

Av: Per Fauchald, Norsk institutt for naturforskning

Utenfor det moderne lakseslakteriet i Skjervøy står et titalls trailere klare til å laste laks og starte den strabasiøse ferden sørover. Mange av dem skal opp Skibotndalen, suse gjennom endeløse skogkledde strekninger i Finland, før de når fram til flyplassen i Helsinki hvor laksen losses og transporteres med store transportfly til Japan. Det tar mindre enn 2 døgn fra laksen svømte rundt i ventemerden i Skjervøy havn til den er blitt eksklusiv sushi på det japanske markedet.

Utenfor det moderne lakseslakteriet i Skjervøy står et titalls trailere klare til å laste laks og starte den strabasiøse ferden sørover (Foto: Eirik Mikkelsen).

Skjervøy er en liten øykommune i Nord Troms med mindre enn 3000 innbyggere. Hvert år eksporterer dette lille samfunnet laks til en verdi av rundt 5 milliarder kroner. Det tilsvarer 1 million laksemåltider hver eneste dag, året rundt. Det er på sett og vis vanskelig å fatte hvilket industrieventyr dette representerer.

Er det dette vi skal leve av i Norge i framtiden?

Skjervøy er slett ikke fremmed for industrieventyr. På kommunehuset forteller ordføreren om rekeindustrien som blomstret i Skjervøy fra tidlig på 1970 tallet og fram til årtusenskiftet. Da man oppdaget de rike rekefeltene i Barentshavet, helt nord til Svalbard, grep fiskerne som hadde drevet reketråling med små båter i fjordene, muligheten til et rikt fiske med fangster gjennom hele året. En rekefabrikk ble bygd på havna i Skjervøy.  Den ga mange arbeidsplasser, og inntektene fra industrien var lenge svært gode. Økt konkurranse fra Canada og Grønland ga lavere priser, og kombinert med fallende bestand og strengere reguleringer måtte fabrikken stenge i 2006.

Lerøys lakseslakteri (Foto: Eirik Mikkelsen).

I 2007 startet Lerøy opp lakseslakteri i lokalene til den nedlagte rekefabrikken – lakseeventyret vokste så å si opp i ruinene av det forrige industrieventyret. I dag sysselsetter slakteriet 255 arbeidere fra mange nasjoner. Industrien er helt avhengig av arbeidsinnvandring, og andel innvandrere i Skjervøy har på 10 år økt fra 5% til 15% av befolkningen.  Folk kommer fra Romania, Syria, Somalia, Latvia, Thailand, Filipinene og Polen. De lærer seg norsk, etablerer seg med familie bolig og jobb, og bidrar i det lille samfunnet, forteller ordføreren. Vi er helt avhengig av innvandring for å opprettholde befolkningen på Skjervøy, forklarer han. Ingen vi snakker med på Skjervøy er negative til innvandring, snarere tvert imot. Når vi fisker etter problemer i møtet med organisasjoner og næringsliv på kvelden får vi høre at -ja, integrering er en viktig og spennende utfordring, og -det er ikke helt sikkert vi hadde vært like positive hvis det var stor arbeidsløshet her.

Vi besøker Lerøy sitt visningsanlegg for havbruk som ligger vegg-i-vegg med den videregående skolen. Oppdrettsnæringa er blitt en moden og profesjonell næring, og det jobbes intenst med viktige bærekraftsproblemer som fiskevelferd, lakselus, sykdom, antibiotikabruk, rømminger og  fôrforbruk. Uten suksess på disse områdene hadde næringen gått en dyster framtid i møte. Lerøy er en klassisk hjørnesteinsbedrift, industrien er den viktigste arbeidsgiveren, gir store skatteinntekter til kommunen, og er tett integrert med de fleste sider av samfunnet. Alt annet, fra turistfiske, sjarkfiske til hvalsafari blir smått i sammenligning. På en måte er det slik mange kystsamfunn har vært organisert opp gjennom historien, tenker jeg. Før var det væreiere og senere fiskeindustri, nå er det oppdrettsselskapene som styrer.

På veg til Aurora Salmon Centre (Foto: Eirik Mikkeslen).

Vil oppdrettsnæringen være like viktig i 2050?

I Skjervøy ble oppdrettsindustrien bygd opp på ti år, hva skjer hvis den legges ned eller flyttes? Tanken er nesten uhørt, ingen har egentlig tro på at oppgangstidene kan ta slutt.

Hva med selve grunnideen, er den bærekraftig?

Vi henter soya fra Brasil, raps fra Canada og ansjos fra Peru. Så putter vi det i laks som sendes med fly til Japan. -65 kroner kiloen. Det hjelper neppe på sult eller matproduksjonen i verden, sier noen.  Allikevel er denne kjøttproduksjonen mye mer bærekraftig enn produksjonen av storfe og gris. For hver kilo protein vi putter i laks får vi 300 gram protein ut. Tilsvarende tall for kylling er 200 gram, for svin får vi 170 gram. Men én gang vil fortrinnene ta slutt; i en globalisert verden vil noen finne andre og mer bærekraftige måter å produsere protein på. -Det eneste som kan hjelpe oss på sikt er innovasjon, vi må bli enda bedre, sier de på møtet på kvelden. Vi må finne nye måter å produsere fôr på, vi kan dyrke alger lokalt, så må vi utvikle nye oppdrettsarter, og finne nye måter å utnytte avfall og restråstoff på. Jeg tviler ikke på at entreprenørene på Skjervøy vil få det til!

This image has an empty alt attribute; its file name is colin-czerwinski-579589-unsplash.jpg